torsdag 11. juli 2013

Hornindal (langt fra) Rundt


På vei mot Middagsfjellet (foto: Helge Reinholt)
 
Pågangsmot og optimisme skal visstnok være positive egenskaper, selvinnsikt også. Noen ganger kan både pågangsmot og optimisme overskygge selvinnsikten – og man hiver seg ut i noe som egentlig er «mission impossible»….

Å fullføre langløypa i Hornindal Rundt var antagelig «mission impossible» for meg, og i utgangspunktet hadde jeg jo selvinnsikt nok til å skrinlegge tanken på å delta der. XREID Hardangervidda var jo løpet jeg hadde peilet meg inn på, men når det kolliderte med et familiearrangement meldte jeg meg på Hornindal Rundt likevel.

Jeg visste at jeg hadde ingen erfaring med løping eller gåing i bratt fjellterreng bortsett fra 4-5 toppturer, og 5 500 høydemeter opp og ned er noe annet enn de to treningsturene mine med 800 meter opp/ned i Mistberget. Etter drøyt 2 000 høydemeter og litt over 30 kilometer i Hornindal var det bare å ofre pågangsmotet for selvinnsikten – og tusle korteste vei tilbake til mål. Nedenfor er beskrivelsen av mitt «Langt fra Hornindal Rundt».

Kartpreparering kvelden før... jeg er ofte flinkere med planlegging enn gjennomføring! (foto: Helge R).
 
Vi var tre løpere 60 år+
Anne Raftevold fullførte på 25:50 mens Inge Asbjørn haugen fullførte på 19:48.
 
Mitt «Langt fra Hornindal Rundt»
Været var stålende og stemningen spent der jeg sto sammen med 240 andre på startstreken i nordenden av Hornindalsvatnet, i sentrum av Grodås. Var jeg kvitt forkjølelsen? Hadde jeg med meg alt jeg trengte i min alt for tunge sekk? Hvordan ville bena takle de bratte motbakkene? Er det noen skremmende og litt for luftige partier underveis?
 Det var befriende å komme i gang og sakte joggende bortover asfalten de fleste 2 kilometerne fikk jeg den oppvarmingen jeg trengte før bakkene opp mot Kjøsahalsen og første post (190 moh). De fleste løp fra meg… men det var likevel en lang hale av løpere bakover – de fleste deltagere i «Fjelløpet» som hadde målgang ved Horndøla Bru etter 38 km (2 900 høydemeter).

Starten (Foto Svein Nesbakk)

Stavdebut i konkurranse
Usikkerheten rundt de bratte bakkene hadde fått meg til å investere i gåstaver som jeg nå debuterte i konkurranse med. Det ble litt ekstra å drasse med seg, og det gjorde at jeg blant annet la igjen fotoapparatet – men stavene var til god nytte både oppover og nedover, så det var en grei investering. 

Så gikk jeg der, oppover og oppover og oppover, via Kjøsahalsen og på ganske OK skogsstier videre mot Middagsfjellet (840 moh). Utsikten ble bedre og bedre over et fantastisk landskap – ikke minst i retning Hornindalsvatnet. Pulsen var alt for høy (forkjølelsen) – selv om jeg tok det veldig rolig. Jeg tok igjen ganske mange oppover… «trimmere» som kanskje hadde åpnet litt hardt på veien. Etter en halvtime var jeg også i ryggen på «samboer» Helge, han hadde åpnet forsiktig – men nå fikk han opp farten og forsvant raskt.

Utsikt fra Middagsfjellet mot Hornindalsvatnet (foto: TrailPer)

En gammel mann med to «stokker»
På toppen av Middagsfjellet var første målsetting i boks, komme opp første fjell uten å gå meg stiv. Nå var det bare å hvile seg ned mot Vikasætra (320 moh)… eller? Det var løpbart og fint det første partiet, men etter hvert ble det brattere og også litt tett på noen luftige partier. Jeg var litt småredd og brukte mye energi på å bremse, og enda verre ble det når vi kom ned i skogen på litt gjørmete og glatte stier. Mange av jentene jeg hadde passert oppover suste forbi meg nedover – forbi en gammel mann med to «stokker» som kreket seg nedover i skilpaddefart. Det ble ingen hvile nedover – så allerede på seterveien mot Vikasætra var motet i ferd med å svikte, jeg følte meg bare håpløs.

Inn mot Vikasætra løp vi samme vei inn/ut, og der møtte jeg Helge som nå var ca 15 minutter foran meg…  En halvtime på setervei og grusvei gjorde meg godt, så før vi begynte på de 1 000 høydemeterne mot Gulekoppen var jeg optimist igjen.  Fjerde stemplimgspost var på Kirkhornsætra (370 moh) – en flott plass i skogen innunder fjellet. De 20 trimpostene i Hornindalsfjella som er utgangspunkt for løpet ligger delvis på lavereliggende sætre og delvis på fjelltopper.

Sonny og Helge har en intern "Heavyweight" landskamp der stillingen var 1-1 før Hornindal Rundt. Sonny åpnet frekt og raskt, men litt etter Vikasætra ble han tatt igjen av Helge (da dette bildet ble tatt). Begge fullførte flott på 22. og 32. plass av 81 herreløpere.

Nå gikk det jevnt oppover, men ikke kjempebratt. Det verste var «høye» trinn i terrenget – der jeg heldigvis hadde hjelp av stavene til å dra meg opp. Det var fortsatt masse løpere å se både foran og bak – og vinden var ikke vere enn at det var helt greit med t-skjorte i det fine været. Men lugget det ikke litt i lårene litt før toppen av Sætrehornet (852 moh)?

Kramper
Nåja, det føltes ikke verre enn ventet – og selv i en økende grad av «steinrammel» gikk det jevnt unna. Det var fantastisk bra merket med hvite prikker på steiner og mye snitsel i tillegg , likevel ble det noen småsvinger der jeg så mer ned i bakken enn opp og fram. Etter 4-5 kilometer i motbakke, litt før Storehornet (1 102 moh) måtte jeg ta en krampestopp – med krampe på innsiden av begge lårene. Leggene fikk bra avlastning fra stavene, men lårene fikk likevel ta mye stryk. Litt massasje så var jeg i gang igjen, men nå mistet jeg kontakten med de jeg hadde hatt ryggen til en times tid.

Slutt på kreftene…
Etter Storehornet var det litt ned før de siste to kilometerne opp mot Gulekoppen (1 306 moh), og nå kom vi på de første snøpartiene – som var fine å gå på.  Betydelig verre ble det nærmere toppen, da et snøparti som mest av alt minnet om unnarennet på en forvokst Vikersundbakke åpenbarte seg. Det var bratt, veldig bratt. Arrangøren hadde spadd ut trinn (!!!) i snøen så vi skulle få feste og ikke rase ned til Storehornet igjen. Opp der forsvant det siste av krefter… og det er fristende å skylde på forkjølelsen – men jeg var heller ikke sterk nok i bena.

Det ble 50-60 trinn og ut til siden for å hvile litt og slippe fram andre deltagere, nye 50-60 trinn osv til jeg kom opp. Pulsen var ubehagelig høy… ingen grunn til å risikere noe – men det var litt flaut.

Her tok kreftene slutt, i den usannsynlig tunge "snøtrappa" mot Gulekoppen
(foto: Helge R).

Sliten, redd og feig
Det blåste friskt over Gulefjellet, så jakka kom på en halvtimes tid. Jeg så fram til jogging i utforbakke ned mot Holskarsætra (600 moh), men det ble knapt et eneste joggeskritt. Jeg var dau i bena, jeg var vekslelvis småredd og direkte klønete i de bratte utforpartiene, og over snøpartiene var jeg kjempefeig for ikke å rutsje til bunns. Stadig vekk ble jeg tatt igjen av løpere som bare forsvant – jeg forsto at en middels fjellturist taklet dette myyyye bedre enn gamle meg. Jeg har neppe noen gang følt meg mer utilpass i en konkurranse….og jeg innså at jeg umulig kunne klare hele Hornindal Rundt, i beste fall Fjelløpet fram til Horndøla bru.

Ned-opp-ned til Holskarsætra
På den siste biten i terrenget ned til Holskarsætra –langs en flott elv med ville stryk - møtte jeg masse løpere som var inntil 30 min foran meg, og humøret steg noe. Det ble bare stempling og rett opp igjen etter post 8 på sætra, men så fort det gikk oppover kjente jeg at bena ikke ville mer og pulsen var nær maks.

Startnummer 67: Brutt
Etter en kilometer i motbakke snudde jeg og gikk ned igjen – selv om det var en god del løpere bak meg i løypa. Jeg rapporterte til mannskapene at startnummer 67 hadde brutt, og tuslet videre nedover stien 500 høydemeter før jeg traff på veien – og ruslet de 10-11 kilometerne til mål. Det var en fin rusletur i sola, jeg fikk grublet litt, og egentlig var jeg mer flau enn skuffet. Jeg burde ikke utsatt meg for dette, som var - og antagelig alltid vil være - «mission impossible» for meg.

Brøt ved den lille toppen etter 25,5 km.... 2200 høydemeter

Med rusleturen tilbake ble det en "Hornindal Rundt Light på meg.

Hit kom jeg aldri, til stien mot Sandfjellet på den andre siden av dalen...
(foto: helge R).

Neppe revansj
Det var litt rart å registrere at jeg var betydelig mer sliten etter 30 km i Hornindalsfjella enn etter 125 kilometer i Nordmarka 3 uker tidligere. De bratte motbakkene ble som fryktet en for stor utfordring, spesielt når jeg ikke klarte å spare krefter i de bratte nedforbakkene. At jeg er pysete i utforbakker og en del høyderedd gjør det ikke bedre. Dermed er det lite sannsynlig at jeg vil prøve å revansjere meg i Hornindal, men jeg avskriver det ikke helt. Da må jeg i tilfelle gå/løpe mer i fjellet og venne meg til både bakker og høyder, vi får se …

Første pensjonistkonkurranse
Første konkurranse som pensjonist ble altså en sportslig nedtur. Derimot var det en flott tur til Hornindal – både bilturen opp Gudbrandsdalen og via Lom og Strynefjell til Hornindal, tre dager sammen med Helge Reinholt i Hornindal, praten med løpere etter hvert som de kom i mål, mandagskvelden ved grillen og bålet sammen med Helge, Sonny, Leila og familiemedlemmer og hjemturen sammen med Helge.

Løpsleder Amund Sverre Tomasgaard hilste på oss på søndagskvelden da vi grillet og mimret utenfor hyttene.

"Mission possible"
Madammen hadde stilt krav om at jeg kjøpte med ekte geitost – for at jeg skulle få reise. Det var nesten «mission impossible» det også, men på Brimibue i Lom fant jeg omsider 3 kilo av riktig ost, så da kunne jeg komme hjem med god samvittighet.

Kondis.no
Siden konkurransen ble kort for min del fikk jeg også tatt en hel del bilder til kondis.no. Noen av bildene følger nedenfor.

Bildereportasjen på kondis.no (ca 50 bilder)

Hornindal Rundt reportasjen (Martin startet og jeg fullførte)

Ninette Banoun (2.pl) og Knut Christophersen (4.pl) var beste norske løpere og dermed uoffisielle norgesmestere i Terrengultra.
 
En kjempefornøyd Helge tok en øl på styrten...

Sonny og Leilah rett etter at Sonny kom i mål klokka 4 på natta.
Leilah fullførte Fjelløpet på 38 km.

Helge leder nå landskampen mot Sonny 2-1 og markerte det skikkelig!

Martin Hauge-Nilsen er en av to løpere som har fullført alle fire utgavene av Hornindal Rundt. Han var sliten, så jeg tok meg av det meste av reportasjen han skulle lage - med fornøyelse.

Per-Einar var bestemann fra klubben med 16.plass og 14:58
 
 
 
 

Ingen kommentarer: