onsdag 19. juni 2013

Marka 24 –et realt tureventyr på 123 km


NB: VELDIG LANGT INNLEGG!

24 timer på beina er langt, uansett fart!  Når det inkluderer betydelig innslag av Nordmarkas utfordrende og tekniske blåstier, ei skikkelig regnværsnatt og nesten 3000 høydemeter – da virker det enda lenger.  Men du verden så gøy! Ja, helt sant; dette var jaggu gøy!

Om Marka24
Det er DNT Oslo og Omegn og Eventcompagniet som arrangerer Marka24, i år for tredje gang. Det er et konsept der man skal besøke inntil  24 poster med ulike poengverdier på turhytter og topper i det meste av Nordmarka. Mange løper og jogger så lenge de orker, de fleste i den kategorien stiller i Hardhausklassen. Andre, i turklassene, tar det som en tur og langt fra alle går i 24 timer. Alt i alt var det over 1000 påmeldte, i lag på 2-4 personer. 251 lag står registrert med poeng i mål (arrangøren antydet 10% som ikke fullførte, altså var det ca 275 startende lag).


Gamlingenes Marka24
Min gode venn Gunnar «Trailrunner» Fæhn er den idéelle makker’n for meg når det dukket opp en mulighet til å delta i Marka24. De to første årene kolliderte det med vårt eget ultraløp «Kristins Runde» som arrangeres fra Tverrsjøstallen. Idéell fordi han er rutinert, han tar seg god tid men sprekker aldri, han er en god kartleser og han er en hyggelig fyr å skravle med i 24 timer – når vi ikke føler mest for å lukke oss inne i våre egne skall.

Hvilken klassse skulle vi delta i? Når dåpsattesten røper at vi er 63 og 64 år er det ikke så mye «Hardhaus» igjen – men likevel; vi droppet tur- og bedriftsklasse og meldte oss sammen med ungdommene til Hardhausklassen.  Vi gikk glipp av vinnerpremie på 5000 kroner og nye fine sko – men den 11.plassen vi fikk i Hardhausklassen var mer verdt!

SNART START

 ...og vi sto igjen...
Planlegginga var om jeg må si det sjøl, jævlig bra! Men én ting glemte jeg; å starte GPS-klokka i tide. Starteren varslet 2 min igjen, ingen signaler. 1 min igjen, fortsatt ingen signaler. 10,9,8,,,, 2,1 start! Fortsatt ingen signaler, de fremste raste avgårde, de bakerste ruslet av gårde, og vi sto igjen - uten GPS-signaler. To minutter senere - alle var for lengst ute av syne - fikk jeg omsider de etterlengtede signalene, og vi jogget av sted. Det tok heldigvis ikke lang tid før vi var godt inne i flokken med "Hardhauser" - og alt var bare herlig i flott vær, med 24 timers tur foran oss og masse hyggelige mennesker å utveksle hilsen med.

FREDRIK OG JAN-SIGURD
 
HOVEDSAKLIG URBAN MARKATUR DE FØRSTE 4 TIMENE
 
TURENS URBANE VEIVALG
 
Urban start - transportetappe
Strategien var å komme oss vestover mot Bærums Værk og Krokskogen så lett som mulig før vi startet å plukke postene i vest og nord som ga de virkelig tunge poengene. Nedover mot Slemdal så vi mye folk, og der tok vi også igjen XREID-gutta Fredrik og Jan-Sigurd som vi tidligere bare hadde hatt e-postkontakt med. Et hyggelig møte med to karer som i juli arrangerer XREID fra Dyranut til Gaustadtoppen.

ANKERVEIEN

Etter Røa forlot vi asfalten en stund og valgte å følge den idylliske Ankerveien på baksiden av Haga golfpark. Det var litt lenger og mye mer kupert, men en flott strekning fram mot dagens første DNT-hytte på Sæteren gård. Det var varmt og bratt opp til posten, men de første 66 poengene var nå i boks.
Vi gikk i alle motbakker og jogget ellers, og vi lå en del foran "skjemaet", men nå var vi klar for ei lita blemme - eller to. Da mener jeg ikke vannblemmer, de kom senere, men om en orienteringstabbe der jeg/vi misforsto et veikryss ned mot Gamle Ringeriksvei.

SÆTEREN GÅRD

En omvei på en kilometer var del 1 av blemma (men det visste vi ikke ennå). Gunnar mente vi også skulle følge en fin tursti på innsiden av gjerdet langs veien - men når den svingte 90 grader vekk fra veien måtte vi bane vei gjennom krattet og klatre over et 2 meter høyt vinglete viltgjerde. Klatre og klatre.... vi er ikke 13 og 14 år, og det var jaggu tydelig der vi etter mye strev kom oss over gjerdet. Sjøl ble jeg sittende fart i noe tvinnet ståltråd på toppen, men med hjelp av Gunnar reddet jeg både buksa og rumpa.

STYGG OMVEI!

GJERDET!

Sta ultragubbe
Det var mye motbakke mot Toppenhaug nord for Kolsåstoppen, men når vi kom til Lommedalsveien ble det lettere og utforbakke resten av asfaltpartiet. Snart hadde vi bare grusveier og stier på progammet resten av døgnet. Gangveien slynget seg hit og dit uten at vi var sikre på om retningen ble riktig, så vi valgte å løpe i kanten av veibanen. Det gikk bra med unntak av en usannsynlig sta bussjåfør som ikke ville svinge utenom - men som møtte en enda staere gammel ultragubbe. Jeg vant! ... men det var ikke lenge før jeg måtte hoppet i grøfta.

Markalovens $9
Slutten på det urbane innslaget var gjennom Rykkinn helt i kanten mot Marka, men også her fikk vi "en liten en i trynet"; Der Busoppveien sluttet og Isigrenda startet sto det plutselig et skilt med henvisning til Markalovens $9 avsnitt 6:  

Grunneier, fester eller bruker kan kreve omlagt sti eller løype som påfører ham særlig skade eller ulempe, dersom dette kan skje uten vesentlig ulempe for friluftslivet eller allmenne interesser for øvrig. For stier og løyper som medfører eller kan medføre vesentlig skade på naturmiljøet, kan omlegging også kreves av organisasjoner med naturvern eller friluftsliv som formål.

Det betød en ny omvei på en kilometer og en hel del høydmeter ekstra, selv om vi kunne gjort som de tre unggutta i teamet foran oss; de ga blaffen og fortsatte rett fram - uten konsekvens.

UTENOM ISIGRENDA, OMVEI OG EKSTRA HØYDEMETER

FRODIG OG FINT I KJAGLIDALEN

Utfordringene på langstrekket mellom Sæteren gård og Mustadkroken var ikke slutt med to omveier, gjerdeklatring og en grinete bussjåfør. Etter en fin tur gjennom frodige Kjaglerdalen hadde vi sett oss ut en "sykkeltrase" vi kunne følge videre mot DNT-hytta Mustadkroken, i stedet før å følge blåstien som gikk nesten parallellt. Det var et bra valg - så lenge det var en vei å følge - men så frodig som det er nå har tydeligvis et veikryss langs kjerreveien grodd igjen. Noen vi møtte orienterte med kart på GPS, og vi så de forsvant inn i skauen til høyre.

Mer omvei....
Vi fulgte Holmevassbekken til det var slutt på sti/sykkelvei, deretter var det mest myr, så var det tjukke skauen - og så traff vi heldigvis ganske raskt på en sti som førte oss mot en dyp dal. Vi skulle ikke til en dyp dal, vi skulle til Niskinnvannet. Jeg fisket opp kompasset fra sekken til Gunnar og så at vi hadde svingt og var på 180 grader feil kurs! En annen effekt av å gjøre feil er at bena plutselig er mye tyngre, men det gikk bra så fort vi var på rett kurs igjen, forhåpentligvis. Ingen av oss hadde tidligere vært i denne delen av marka - det forklarer litt av bomminga... eller har jeg løpt o-løp her på en av mine mange Krogskogstafetter for en mannsalder siden?

MÅ MAN SÅ MÅ MAN...
 
Flott service på hyttene
Vi fant Mustadkroken, og servicen var stålende fra mannskaper som serverte både blåbærsuppe og kaker. Det var drøyt 5 timer siden start, og vi var omsider i gang. GPS'en (kun tid og avstand) viste allerede 4,4 km mer enn stipulert - men det stemte jo bra med omveiene. Den planlagte ruta vår var beregnet til 123 km. Vi holdt altså planlagt fart - og det gikk rimelig bra selv med unødig tunge sekker. Vi fulgte reglene med tanke på minimum oppakning, men noen kontroll av dette tror jeg ikke det var noe sted.

MUSTADKROKEN LENGST OPP TIL HØYRE.
BLÅ LINJE VISER HVORDAN VI SKULLE LØPT

Siste bommen
Etter Mustadkroken gikk vi på den egentlig siste feilløpinga vår, da tok vi veien inn mot den flotte gården på Niskinn. Ikke skulle vi vært der, og ikke var vi velkommen heller - for det svære beistet av ei bikkje som nesten kom over skigar'n for å sluke oss var mer skummel enn gjestmild. Etter å ha passert uhyret måtte vi snu og bli glefset etter enda et minutt før vi igjen var på rett vei i retning Sørsetra og Jørgenhytta.

PÅ VEI MOT SØRSETRA OG JØRGENHYTTA
 
Flott ved Sørsetra
Turen videre nordover var lett på grusvei og bra sti, og det var en flott setervoll ved Sørsetra som åpenbarte seg i forkant av Jørgenhytta som lå i skogkanten innenfor. Denne DNT-hytta er nylig gjenåpnet - en liten koselig hytte og like koselige mannskaper var det som supporterte oss med etterfylling av drikke. Gunnar var "sjef" for stemplingskortet (backup) mens begge stemplet elektronisk og jeg sto for fotograferinga og "lap time". Det var både et større selskap og andre hyttefolk som heiet på oss tilbake over vollen ved Sørsetra der vi menget oss med kuer, sauer og hester.

SALT MÅ DYRENE HA I VARMEN
 
SØRSETRA
 
JØRGENHYTTA
 
STEMPLING PÅ JØRGENHYTTA
 
BØSS I SKOENE, FÅ DET VEKK MED DET SAMME
 
HESTER PÅ BEITE - PÅ SØRSETRA
 
Bergenske Kongevei
Fra Jørgenhytta skulle vi østover og lenger inn i marka til Myrseter. Øst/vest betyr mer kupering og store omveier - med mindre man har helikoptertransport, det hadde ikke vi. Litt nord for Sørsetra kuttet vi over til "Den Bergenske Kongevei" ved Bureheim... her har det vært ferdsel i godt over 200 år. Det var litt ferdsel nå også. selv om vi aldri tok direkte følge med andre var vi stadig i kontakt med andre grupper - og noen av dem så vi til stadighet de første 12 timene. Å se ungutta vi mistet ved Isigrenda stå og tøye muskulaturen (kramper?) på Kongeveien var en liten "seier" for oss gamlekongene.
 
FRODIG STI VED BUREHEIM
 
KRAMPE?
 
Så ble det mer folksomt
Mot Myrseter hadde vi valget mellom en lang strekning på blåsti og bare litt lenger på vei og trillesti. Vi valgte vei og trillesti - selv om trillestien ikke var en sti - men ei lang myr med det betegnende navnet Helvetesmyra. Det føltes litt sånn helvete der vi plasket i myr en drøy kilometer, men ellers var veivalget supert. Nå ble det også mer folksomt, for mange hadde droppet Mustadkroken og Jørgenhytta og kom tvers over til Myrseter. Her var Craft med gratis sokker til de som trengte det - og servicen var som på de andre hyttene helt utmerket. Vi tok ikke så mye del i det sosiale her heller... det ble 2-3-4 minutter på hver av hyttene.
 
HELVETESMYRA
 
MULTEBLOMSTER
 
KARTSJEKK FØR MYRSETER
 
LOMMA
 
CRAFT - SOKKESPONSOR

MYRSETER 

9 timer passert...
570 poeng var i boks og det var bare kort vei til de neste 131 poengene på Presthytta. I dette partiet fra Myrseter via Presthytta til Gyrihaugen så vi mange folk - men deretter ble det merkbart roligere utover natta. Det mest dramatiske mellom Myrseter og Presthytta var noen selskapssyke kuer og noen lettskremte jenter - men de kom trygt forbi kuene og vi kom alle opp til den litt avsidesliggende Presthytta - en av veldig mange DNT-nøkkelhytter i marka. Samtidig som jeg hentet startnumrene to dager tidligere fikk jeg meldt meg inn i DNT igjen, så utover sommeren og høsten (og vinteren?) kan det nok hende jeg får bruk for hyttenøkkelen.
 
GANSKE SÅ UFARLIGE :-)
 
PRESTHYTTA
 
DET ER BRATT OPP TIL PRESTHYTTA
 
MYE FOLK VED PRESTHYTTA
 
Klokka hadde passert 9 timer - det hele gikk egentlig ganske så problemfritt. Gikk og gikk... det er ikke mange som går like fort som Gunnar. Når han langer ut på veier eller stier må jeg jogge 50% av tide for å holde følge. Fortsatt var det fint vær, men litt mer skyet enn tidligere på dagen. På Presthytta ble jeg forresten gjenkjent av en kar (Ole) som jeg utvekslet litt Marka24-erfaringer med - etter at jeg hadde lagt ut noen spørsmål på Facebook.
 
 
OLE (I BLÅTT) KJENTE MEG IGJEN...
HADDE VISST VÆRT INNOM BLOGGEN.
ALLTID HYGGELIG Å BLI GJENKJENT
 
Ikke Oppkuven denne gangen
Videre mot Gyrihaugen, som vi gledet oss til å "bestige", hadde jeg lest meg opp på en trillesti som fulgte skiløypa etter Kampevaddammen. Det viste seg å være et bra veivalg. Vi hadde kommet til et punkt i løpet hvor vi måtte bestemme oss for om vi skulle legge turen via Oppkuven eller ikke, og det valget ble enkelt. Vi var 35 minutter bak "skjema" - og valgte derfor å følge opprinnelig plan med å ta direkte fra Gyrihaugen til de to nordligste postene ved Sinnerdammen og Pershusfjellet. Det er nesten bare blåsti og knotete over til Oppkuven - og der har vi jo vært på alle "Kristins Runde" turene våre - så vi gikk ikke glipp av noe nytt og spennende.
 
KAMPEVADDAMMEN
 
Vakre Gyrihaugen
Vi merket på deltagerne rundt oss at mange begynte å bli slitne - og noen slet med vondter av ulike slag - og kom til å stå av. Det er ikke fritt for at det var tungt for oss også på de bratte og ulendte stiene opp til Gyrihaugen - men tungt hadde det vært akkurat her selv om vi ikke hadde hatt alle disse timene i bena. Utsikten som ventet oss 682 meter over havet og 608 meter over Steinsfjorden var formidabel. I en annen retning så vi de store markavannene vi senere skulle passere - minuttene har oppe var nesten verdt turen alene.
 
GYRIHAUGEN... MANGE VAR SLITNE HER
 
LAG 3 MED MARKAVANNENE I BAKGRUNNEN
 
SKYET OG SEN KVELD, LIKEVEL VAKKERT
 
GUNNAR FLØRTER... IGJEN!
 
Selv her på toppen, klokka 10 på kvelden, var det overveldende service fra Marka24-mannskapene. Det var veldig hyggelig, selv om vi enda mer hadde trengt denne servicen de siste 12 timene - da var det betydelig roligere på postene - og alle de gratis godsakene var borte.
 
Klubbsamling ved Damtjernet
Nå fulgte først en veldig rufsete nedløping på nordsiden av Gyrihaugen - og vi rakk ut på gruveien mot Damtjern uten å trenge hodelyktene. Vi mistet over 300 høydemeter før vi måtte 100 opp igjen til Damtjern, men i mørket tror jeg dette var et bra veivalg. Nå begynte vi også å møte løpere som hadde valgt en omvendt rute, og to av dem dro vi straks kjensel på; Det var Leif i klubben og vennen Glenn. Det ble et kort og hyggelig møte før vi fortsatte hver vår vei. Mitt beste minne fra Damtjernet er nok de to årene jeg løp Grenaderens Skogsmaraton fra Hakadal til Damtjern på 80-tallet, den gangen jeg kunne hevde meg i løpskonkurranser.
 
LEIF OG GLENN - PÅ MOTSATT VEI 
 
På med hodelykter
Vi var nå på et veldig langt transportstrekk - og sånn halvveis i løpet var ikke gløden helt på topp, det var også for tidlig å starte nedtellingen. Men det gikk egentlig helt problemfritt. Vi kom oss greit fra Damtjernet og over mot Storflåtan som vi fulgte til Storflåtan gård  og der tok nordover mot Spålen og Sinnerdammen. Nå var vi inne i en del av marka der jeg er ganske godt kjent - men i mørket må man likevel følge ekstra godt med når man er utenfor vei. Lyktene ble funnet fram, og var det ikke en og annen regndråpe vi kjente?
 
GUNNAR I BEKKEN ETTER VANN 
 
På med regnponcho
Jeg rakk å ta bilde av Gunnar ved Gunnarskrenten, så måtte vi ned i sekkene etter regnponchoene. Det er egentlig noe herk, men de kan trekkes over sekkene og de demmer også bra opp for vinden. Faktisk blir det så varmt innenfor en slik tynn regnponcho at jeg måtte legge jakka i sekken igjen, den jeg hadde tatt på før Gyrihaugen. Da jeg for fire år siden brøt ultraløpet GUCR mellom Birmingham og London ble jeg så utrolig frossen i langvarig regnvær at jeg brøt løpet etter 181 km. Hadde jeg hatt en slik 10-kroners regnponcho den gangen hadde jeg helt sikkert kommer til mål.
 
Tilbake til Spålsveien: Det var ingen byge.... det regnet jevnt, og der fortsatte vi som to spøkelser gjennom natten - på våtere og våtere stier. Løypa langs bekken mellom Spålen og Sinderdammen er uansett myrlendt og teknisk vanskelig, så der gjorde ikke regnet noen forskjell.
 
GUNNAR VED GUNNARSKRENTEN
 
GUNNAR MED REGNPONCHO :-) 
 
Sinnerdammen - 1000 poeng passert
Mye folk så vi ikke, knapt noen i det hele tatt. På DNT-hytta ved Sinnerdammen var det satt fram litt vann - og det var 2 cm regntynnet blåbærsuppe igjen i en annen bøtte. Denne suppa fikk jeg i meg - og på trammen utafor hytta hadde Gunnar og jeg turens lengste stopp, 10-15 minutter. Jeg hadde gradvis fått vondt under føttene og valgte å bytte sokker, selv om årsaken var en blanding av rusk i skoa og mye bevegelse for føttene (løp med Hokasko som ikke er veldig egnet i terreng - men desto bedre på veg).
 
ET SPØKELSE STEMPLER PÅ SINNERDAMMEN
 
SOKKESKIFT FOR MEG
 
Oversikt over de første 80 kilometerne
 
...men hva skjedde med GPS-klokka som tydeligvis dro tilbake til Gyrihaugen igjen. Da hadde vi for lengst startet klokke nr 2 - så vi hadde kontroll på distansen.
  
Vi hadde nå rundet 1000 poeng og vi hadde enda 11 timer til rådighet. Nå ventet en post jeg ville gledet meg veldig til hvis været hadde vært som på starten av Marka24. Vi hadde egentlig bestemt oss for å ta blåstien østover via Finstad før vi klatret opp til Pershusfjellet, men valgte å ta et kortere veivalg mer rett på hvor jeg ikke var kjent, men hvor jeg visste at fjorårssvinnerne hadde løpt. Det var et dårlig valg. Vi var blitt advart om at stien opp på fjellet vestfra kunne være vanskelig å finne, og hverken vi eller et annet letende par fant stien.
 
Skliføre på Pershusfjellet
Det var bare å bite i seg en anelse irritasjon og følge veien oppover (og tilbake) mot Finstad, og derfra ta blåstien over topp etter topp på Pershusfjellet. Vi skulle til den "tredje toppen", til 649-meterstoppen 2 km fra Finstad. De 4,4 kilometerne mellom Sinnerdammen og Pershusfjellet tok 70 minutter! Men, det var hverken mørket, regnet, høydemeterne eller samlet distanse som plaget oss her oppe. Alle deltagerne som hadde vært her oppe i regnværet hadde gjort stiene utrolig gjørmete og glatte... og de vi møtte så ut til å ha de samme problemene med å holde seg på bena.
 
DET VAR VEEEELDIG GLATT 
 
Det var på sett og vis litt morsomt, litt eventyraktig over det hele - men jeg var redd for skader. Hokaskoene var helt håpløst på det glatte underlaget, og tre fall hvorav en skikkelig kollbøtte satte en støkk i meg. Etter løpet var det en del vondter fra disse fallene jeg kjente best.... men det plaget meg ikke noe mens vi var i gang. Både Gunnar og jeg tråkket så dypt ned i hvert vårt gjørmehull at vi var overlykkelige for at skoene fulgte med opp.
 
Postmannskapet på Pershusfjellet var en hyggelig fyr godt pakket ned i en sovepose i et vandretelt, men han var våken og ønsket oss god tur videre - og det fikk vi jo. Kanskje bortsett fra de to kilometerne på "glatta" tilbake mot Finstad.
 
POST PÅ PERSHUSFJELLET, 182 VELFORTJENTE POENG
 
POSTMANNSKAP PERSHUSFJELLET
 

Vekk med lykt

Når vi kom ned fra Pershusfjellet ved Finnstad kunne vi legge vekk lyktene igjen - og ikke lenge etter stoppet det å regne (for en stund), dermed kunne også de flagrende regnponchoene få en pause. De 8 kilometerne fra Finnstad til Katnosa er bare på blåsti. Først teknisk og ganske småvrient fram til Finnerudsætra, deretter bra stier til Nordmarka å være videre mot Katnosa og DNT-hytta ved Katnosdammen. Det var flott ute nå tidlig på morgenen, ikke minst ved vannet selv om det var skyet og grått. Hytta ved Katnosa ligger veldig flott til - et sted jeg gjerne legger igjen en weekend en gang.

 
 MORGENSTEMNING HARPELANDSVIKA KATNOSA
 
Morgenstemning
Ved Katnosdammen var en annen gruppe i ferd med å bevege seg videre - ellers så vi bare en person der. Men, vi gikk ikke inn i hytta her heller, bare stemplet, etterfylte vann og karret oss videre. Vi hadde nå mindre enn 6 timer på oss, og vi bestemte oss for å ta korteste vei via Bjørnholt til Sognsvann - dvs kutte ut Kikut som likevel bare ga 45 poeng (trodde jeg, det var 75). Vi fulgte veien sørover langs Katnoselva til Sandungen, marsjfarten var 5,5 - 6 km/t - mer enn nok til å klare tidsfristen ved Sognsvann. Det var stort sett slutt på løpinga nå. Gunnar gikk i sin militære fart - jeg måtte stadig supplere med jogging for å holde følge.
 
161 POENG KATNOSDAMMEN
 
STILLE PÅ VANNET

DEMNINGEN MED DEN FINE HYTTA I BAKGRUNNEN

Slutt på sti og regnponcho
Jeg gikk allerede og gruet meg litt for stien langs sørenden av Store Sandungen, der har jeg noen lurvete minner fra en tidligere tur da jeg sammen med en kamerat løp Ringeriksmaraton og fortsatte med å løpe gjennom marka til Sognsvann (mitt aller første av 567 blogginnlegg er fra nettopp den turen) . Blåstien over åsen til Kikut fristet enda mindre så lenge det er snakk om å komme fortest mulig fram. Jeg vet fra før at kartet er feil her, at veien som er tegnet inn halve strekningen langs vannet ligger mye høyere i åsen - så vi gikk løs på 3 km til dels slitsom sti forbi Skysskafferodden mot Sandungsdammen - og vi kom da fram. Og for siste gang ble regnponchoen pakket vekk.
 
DET REGNER IGJEN, BRUA MELLOM LILLE OG STORE SANDUNGEN
 
SANDUNGSDAMMEN

GUNNAR VANDRER VIDERE...

SANDUNGSDAMMEN MED FISKETRAPPA
 
Zoombie Olav
Vi ville rukket turen innom Kikut og det som altså var 75 poeng, men når vi var kommet så langt var hjernen min bare innstilt på den snittfarten jeg hele tiden trengte for å rekke til Sognsvann før 11:30... og det var ikke mye til fart. De siste tre timene fra Fortjern via Bjørnholt og ned til Sognsvann var jeg i en halvsovende zoombieverden. Jeg var ikke så veldig sliten, men veldig trøtt. Jeg lurte på hvor colaautomatene var - og jeg hadde lyst på sjokolade og varmmat - og jeg lurte på hvor senga var. På Bjørnholt klarte jeg forresten å legge igjen fotoapparatet, det oppdaget jeg noen kilometer senere da jeg skulle ta bilde ved Skjærsjødammen.
 
HAKKLOA
 
BJØRNHOLT, 1429 POENG TOTALT

BJØRNHOLT, DAGENS SISTE STEMPLING
 
Vi hadde selskap med stadig flere deltagere - de fleste fra turklassen som hadde enda en halvtime på seg, men de fleste var enda mindre selskapelige enn meg. Gunnar fortsatte ufortrødent videre med sin effektive gange, men nå hadde jeg satt på bremsen - det var jo likevel ikke flere poeng å hente. Det vil si... vi endret på ruta og passerte 250 meter unna Ullevålseter der vi kunne fått 21 poeng, men det hadde jeg ikke på "skjemaet" mitt.
 
I min egen drømmeverden
Selv om jeg gikk der i min egen drømmeverden... 10-20-50 meter bak Gunnar, hadde jeg moro av å observere andre Marka24 deltagere og ikke minst folk vi møtte. Noen få heiet, de fleste var bare opptatt av sin egen trening og noen så bare rart på oss og lurte på hvorfor farten vår var så sakte med startnummer på. Men aller mest grublet jeg på om jeg ville få tilbake fotoapparatet med bildene fra turen. Så tidlig på dagen var det flere på treningstur enn vanlige turgåere - og jaggu tror jeg jentene var i flertall, kanskje det også fordi det ennå var tidlig på dagen.
 
Mål etter 23:37 og 123 kilometer
Med 23 minutter til gode var vi framme på parkeringsplassen ved Sognsvann - og MÅL. Været var nå like fint som da vi startet - og minnefoto ble tatt så raskt som mulig, nå med Gunnars mobilkamera siden mitt fotoapparat var et helt annet sted. Det var ikke bare fotoapparatet som manglet. Sjåføren vår (junior) var ikke å finne og han tok ikke telefonen - ikke før etter fire forsøk, da lå han ennå og sov hjemme på Auli. Han rakk likevel ned til vi var avreiseklare.
 
TO FORNØYDE GAMLEKARER
SOM VURDERER BEDRIFTSKLASSEN NESTE ÅR...
...FOR NAV PENSJON
 
Fornøyd
Så fort jeg hadde fått byttet på meg noe tørre klær (som vi hadde med i sekken iht reglene) fikk jeg endelig oppfylt en av drømmene mine, varm pølse med brød og tilhørende cola! Resultatene fra marka24 ble ikke slått opp, men vi hørte jo under premieutdelinga at vinnerlaget "bare" hadde 500 poeng mer enn oss - og at vi slo vinnerne i alle de andre klassene. Da var vi fornøyd!
 
Rundt oss lå deltagerne strødd, noen var sliten, noen var trøtte, noen begge deler og noen bare koste seg i sola. Og snipp snapp snute, så er eventyret ute.
 
 
 
 
Vi ble altså
nr 11 av   59 fullførende lag i Hardhausklassen
nr 11 av 251 fullførende lag totalt
 
LINK: Alle bildene fra turen (Picasa)
 
Takk til Hans Iversen som tok med fotoapparatet mitt fra Bjørnholt og leverte det på DNT der jeg hentet det to dager senere.
 
LØYPA SISTE 52 KM
 
HØYDEPROFILEN... TOTALT 2800 HM
 
PASSERINGSTIDER OG LENGDER
AVVIK NESTEN 11 KM I FORHOLD TIL "SKJEMA"
ca 7 km orientering og 4 km feilmåling

4 kommentarer:

Joggejenta Bergen sa...

Flotte bilder....ser ut som ein flott tur. Sprekinger ;-)

Helge Reinholt sa...

Det der er rett og slett en fantastisk prestasjon. Øvrige kommentarer er overflødige :)

Ståle Aas sa...

Hey hey hey.....så dere løp feil også. Det var jammen godt å høre :) Tusen takk for et fin innlegg om marka24. Jeg kunne lett tenke/drømme meg tilbake i deres situasjon under løpet :)

Jeg holder nå på med mitt....litt mindre bilder der ;-)

Gammel'n sa...

Takk joggejenta. Dette er jo Oslo's svar på syvfjellsturen i Bergen - men lenger og mindre luftig :-)

Takk, det var hyggelig, traktor-Helge. Ut fra historikken min siste 3-4 år var jo dette en stor opptur. Jeg merket ikke noe til hæl- eller bekkenplagene hverken underveis eller nå dagene etterpå!!
Kanskje jeg blir en reell utfordrer til deg i Hornindal Rundt likevel? (ikke veldig sannsynlig - men siste halvdel avgjør).

Joda Ståle, det er nesten umulig å gjøre dette feilfritt. Ingen enorme feilløpinger, men minst en time rotet vekk unødvendig. Ser fram til referatet ditt - det inneholder jo et par betydelig større bommer, hehe